Hjem
Om oss
Dagboka
Om Bernern
Bilder
Linker
Gjestebok
Venner
Kontakt

 

Historie i Berner'n nr 6 2005

 

 

MANDELA OG GANDHI, EN LURING OG EN STABEIS!

I skrivende stund (midten av november) har Gandhi rukket å bli 1,5 år og Mandela 13 måneder og individuelle særegenheter er i ferd med å utkrystallisere seg. Gandhi blir nok en lugn stabeis, mens Mandela er typen for smarte triks og raske løsninger. Et av Mandelas glansnumre tok han på sitt første Bernertreff i NBSK Avdeling Oslo og Omegn. Av en relativt stor flokk Bernere lagde Mandela desidert mest lyd og dro sånn i båndet at en varig nakkeskade føltes faretruende nær.  Da en hyggelig Bernervenn tilbød den tobeinte mamsen å holde urokråka fordi hun trengte to frie hender, tok det ikke mer enn et nanosekund før mannen stod forfjamset igjen og holdt i halsbåndet. Fri som fuglen løp Mandela stolt rundt og hilste på de andre firebeinte. Dermed brøt familien Kaos Oslo og Omegns enkleste regel, nemlig at utenfor hytta skal alle Bernere være i bånd. Avdelingen består heldigvis av en trivelig gjeng, som har sett Bernere et par vinternetter før og beroliget oss nyankomne med at vi var like velkommen uansett hva slags spetakkel vi brakte med oss. Vi er forøvrig svært takknemlig for at det finnes en Berneravdeling i nærheten som tar i mot ferskinger med åpne armer, tar de med på tur og tilbyr vaffel og kaffe etterpå!

Halsbåndtrikset til Mandela har vi nærmeste funnet botemiddel mot, men det utgjør en overhengende fare for alle andre som har tanker om å ta han med på en rusletur. Mandelas tobeinte bestefar har ikke løpt slik etter en voffse siden han selv hadde en svært ulydig Pyrinèerhund en gang på 70-tallet og dagens løpeturer foregår med et halsbånd i hånda. For ikke å snakke om de instruktørene som har forsøkt å holde han igjen på kurs. Nei, Mandela må holdes av kjentfolk og trener derfor bare innkalling fra ”fri” eller ”bli”. Ovenfor familiemedlemmer bruker han i mangel av halsbåndtrikset sin radar for menneskelig uoppmerksomhet eller ”svikt” som det heter på fagspråket. En slik svikt oppstod en dag den tobeinte mamsen stod og pratet med en guttunge i nabolaget. Praten gikk og Mandela satt forbilledlig på sin ene skinke da båndet glapp ut av den tobeintes hender. Før båndet rakk å treffe bakken, slang Mandela tunga ut av den ene munnviken og satte på sprang rundt nærmeste hushjørne med den slepphendte pesende etter. Ferden gikk over to gjerder og hager før luringen stoppet opp og stod forventningsfullt med fregnesnuta og erteblikket sitt ved siden av det som antagelig var nabolagets største jakttrofé denne høsten: et elghode med et digert gevir som sikkert får en tagg til for hver tredje øl som inntas på årets julebord. Det meste er liksom fort og gæli med Mandela. Om han ikke får klemt halen til Prestis kattemor i døra en dag, kan vi være sikker på at minst et av familiens tobeinte medlemmer våkner med skrubbsår i panna etter et litt voldsomt vekkerituale. Men det er som kjent aldri så gæli at det ikke er mye godt også og Mandela er intet unntak. Våre hjerter formelig svulmer når han setter godgutt blikket i oss, stolt utfører et triks han vet utløser godbit eller legger seg godt til rette i armkroken og snorker.

Gandhi, den lugne stabeisen, lar seg ikke vippe av sofaen på grunn av noen små luringtriks fra brutter’n, men de er så sammensveisa nå at da Mandela slutta å spise under en antibiotikakur gjorde storebror det samme. Etter at Mandela var ferdig med pilletrilling begynte de heldigvis å spise som skikkelige Bernere igjen. Skogen er Gandhis absolutte favorittplass, problemet er at veien dit på grunn av Gandhis ustoppelige nysgjerrighet kan framstå som uendelige lang. Som en annen intellektuell setter han seg gjerne ned utenfor barnehagen, for å se på en katt eller ved siden av noen som vasker en bil, bare for å filosofere litt og vi tobeinte kan bare forsøke å rikke han av flekken. Gandhis fremste stabeisteknikk er å legge seg ned i froskeposisjon, en stil også gjenkjent i gamle sort/hvitt filmer som bjørneskinnet i adelige hjem med en grevinne og gjerne en hovmester. Fra denne pladaskposituren er det ikke lett å rikke 48 kg og både biler og sykler har måttet vente mens vi tobeinte febrilsk forsøker å komme til enighet med fredsfyrsten. Andre ganger setter han seg bare ned for å vente på folk eller passerende hunder. Sistnevnte møter er egentlig grei skuring, er det bråkebøtter som kommer gidder han ikke hilse, er de hyggelige går han ned på to og finter med rompa i været. Problemet er velmenende barn og gamle damer som lar seg forføre og overraskende mange ganger sier noe sånt som ”åh.., han ser ut som en stor lodden bjørn, så nydelig”, sånne folk vil nemlig ikke filosofen vår hilse på. Gandhi vil bare se på dem på trygg avstand, og forstår ikke at det tillitsfulle og oppsøkende blikket virker som en magnet på tobeinte. Vi som får Gandhikoser så ofte vi vil forguder han jo og skulle ønske han var litt rausere ovenfor våre artsfrender ;-)  Vi krysser fingrer og poter for at ting kan læres, fortsetter å trene på dagliglivets utfordringer og synes stort sett vi har det veldig fint.

            Fint håper vi at alle andre Bernere og Bernervenner har det også! Også synes vi det er stas når dere besøker hjemmesiden vår: www.espedal.com

Vennlig hilsen Mandela, Gandhi, Prestis, Erlend og Cathrine

 

 

Om Prestis

Om Gandhi

Om Mandela

Historie nr 1

Historie nr 2