Hjem
Om oss
Dagboka
Om Bernern
Bilder
Linker
Gjestebok
Venner
Kontakt

 

Om Berner Sennen

I skrivende stund (mai 2008) har det gått 4 år siden Bernern ble en del av husholdet vårt . Vi kjenner bare to Bernere godt og er altså ikke å regne som veldig kunnskapsrike om rasen. Vi vil likevel meddele noen erfaringer vi har gjort oss gjennom Gandhi og Mandela, som vi tror skyldes både deres særegenheter og raseegenskaper.

Vi har to hunder med samme far, Mimas og mødre, Alma (Gandhis mor) og Jinka (Mandelas mor), som også er mor og datter. Det er altså mye slektskap mellom våre hunder og det er bare 4 måneder mellom de i alder. Likevel opplever vi de som svært forskjellige og det viser at rasen Berner Sennen rommer mange typer. Da vi skaffet oss Berner sa kyndige at denne rasen var en av de minst sedate av de store hunderasene. Berner'n skulle altså være litt kjappere i vendingene enn for eksempel St.Bernhards hunden, New Foundlands hunden eller Leonbergeren. Vår erfaring til nå er at mens Gandhi går under tilnavnet "Ferdinan" og like gjerne "lukter på blommorna" som å løpe, er Mandela alltid der det skjer, elsker å løpe fort og hoppe høyt.

 

I de fleste hundebøker står det at Bernere krever middels mosjon. Det stemmer kanskje at mange er fornøyde hunder også uten allverdens bruksaktiviteter eller hjernetrim. Det er likevel trist for Berneren om folk misforstår og tror at det betyr at dette er en rase som er like fornøyd med en 30 minutters båndtur rundt kvartalet som en dag i skogen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er selvsagt ikke tilfellet. Bernere liker å være aktive og gå lange turer. 2-3 timer aktivitet i løpet av dagen for en unghund eller voksen Berner vil den antagelig trives med, men den godtar at det er dager med mindre tid og tur. Også er de forskjellige: Gandhi har kommet til sin plass i verden som "gårdshund". Han elsker å gå fritt og være ute hele dagen. Mandela derimot er en type som krever noe mer. Han vil ha mye oppmerksomhet, være der vi er og har et innebygd batteri skapt for timesvis i terrenget. At Berner Sennen er en sedat hunderase har Mandela bevist for oss at er en myte.

Som valp er det viktig at de får korte turer i vokseperioden, fordi de vokser fort og lett kan utvikle muskel/ skjelett lidelser ved overbelastning. Vi tror at en Berner blir lykkeligst om den får seg en tur i skogen hver dag. Å trave gatelangs i bånd er ikke lykken for noen av våre. Vi går litt asfaltturer for miljøtreningens skyld og fordi de skal kunne gå pent i bånd, men det egentlige livet det leves i skauen:-)

 

 

Våre liker ikke å være ute i varmen. Blir det for varmt går vi tur sent på kvelden. Inne er de flinke til å roe seg. Dette har skjedd automatisk hos oss, uten at vi har trent på det, kontrollert leking inne når de var små valper e.l. Men når de herja for mye som unghunder lærte vi de en stoppkommando og den fungerer fortsatt godt. Hvis vi herjer med draleker på tur for eksempel kan både intens knurring og draing avsluttes med et stopp. Og den for sekunder siden "brølende løven" setter seg som et lam og venter forventningsfult på en godbit.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bernere trenger mosjon for å trives og fordi  de aller fleste av dem er svært glad i mat. Som valp hadde Gandhi lett for å bli litt drøy, mens Mandela var tynn.Vi ga derfor Mandela relativt gode porsjoner, mens Gandhi fikk litt mindre. Mandela er fortsatt slank der Gandhi er kompakt. Dette skyldes både at Mandela har et langt høyere aktivitetsnivå enn Gandhi og at de har ulik kroppsbyggning. Mandela har også en nyresykdom som gjør at han bare får et spesialfor. Før Mandela ble syk fikk Gandhi og Mandela griseører, margbein, godbiter, pærer, lever, kyllingskinn og annet snacks når de skulle kose seg. I dag forsøker vi å gi Gandhi litt godsaker når Mandela ikke ser det. Røkte bein kan bli voldsomt for magen, særlig Gandhi har hatt problemer. Tidligere ga vi de Meradog og var veldig fornøyd med det fòret. Det var litt billigere enn endel andre kvalitetsfòr, hundene var blanke i pelsen og hadde riktig avføring. Det har de også i dag, men nå går Mandela på Eucanubas nyrefor og Gandhi på Royal Canins gigantfor. Nyreforet har gjort at Mandela tisser mye mer normalt enn før.

 

På tur holder de seg mye til oss. Setter vi oss ned, gjør de det også (gjerne helt inntil eller på oss:-). Mandela løper mye, men kommer tilbake etter en runde. Noen sa til oss at Bernere var "skotupp" bikkjer, i den forstand at de holdt seg til flokken. Mandela kan også jage andre dyr, for gøy og løper nok mer enn en gjennomsnittsberner. Rasen er ikke kjent for noe veldig jaktinnstinkt eller trang til å streife over store områder. Når det er sagt vil også de kunne stikke av hvis de får noe spennende i nesa. Vår erfaring er at dette like gjerne er andre turgåeres mat, som andre hunder, vilt, fugler eller katter. Litt flaut da Gandhi bykset avgårde på isen og ned i pølsesekken til en pilker! Gandhi og Mandela er OK på innkalling, noe vi har trent mye på, men er det en hund i andre enden er det vanskelig å få de til å snu. Ofte er det enklere om man bare er en hund og et menneske på tur. Gleden ved å ha to hunder er blant annet å se de kose seg sammen på tur, ulempen er altså f.eks innkalling.Våre Bernere er utrolig sosiale ovenfor mennesker de kjenner og fordi om de er to hunder sammen har de mye fokus rettet mot oss. De er veldig kosete og godmodige og ofte glad :-) De liker kroppskontakt og å bli klappet. Ovenfor mennesker de ikke kjenner oppfører de seg annerledes.

Graden av reserverthet hos våre har variert med alderen. Gandhi var usikker på besøkende når han var valp, men ved 1 års alder begynte han å godta besøk og oppsøke gjester. Mandela har alltid gjort det. Ute var Gandhi lenge svært reservert mot fremmede. Fordi om han har vokst opp med barn rundt seg i et rekkehusmiljø er han fortsatt skeptisk til og ønsker ikke å hilse på fremmede barn. Mandela oppfører seg som om møte med fremmede gir han en skrekkblandet fryd :-) Han er leken og logrer litt smånervøst. Har en tendens til å bjeffe kraftig og trekke seg unnå for så å oppsøke det spennende igjen. Mandela har uansett alder ikke vært så reservert som Gandhi. Som unghund la Gandhi også ørene bakover, knurret osv. ved et par anledninger der han følte seg presset.

Vi har rett og slett lært oss å akseptere at fremmede ikke kan gå rett bort til Gandhi og legge hånda på hodet hans, fordi det gjør han usikker. Vi kunne sikkert gjort en bedre jobb fra de var små, men tror ikke adferden skyldes mangelfull sosialisering, men deres lynne. Når det er sagt er nok sosialisering av den lille valpen noe vi vil jobbe langt mer systematisk med om vi får valp igjen.
En voksen Berner av godt gemytt kan også være reservert mot fremmede, men vennlig og på ingen måte usikker eller direkte sky. Som fireåring er Gandhi blitt mye tryggere og godtar også klapping fra ukjente, selvom han kan styre sin begeistring: "Kan jeg få gå snart nå?" er vår tolkning av det spørrende blikket han sender hver gang noen på tur har spurt om å få klappe "kosebamsen".

 

 

Som unghunder bjeffa begge en del, enten for å varsle om lyder eller bevegelser. Det er nok litt vaktinnstinkt i Berneren som gjør at de bjeffer. Bjeffingen har ulik årsak. Mandela bjeffer som en del av språket sitt. Det betyr at han bjeffer mye, høyt og ofte. Når han er redd, opprømt, gira, glad. Kort sagt: Mandela bjeffer alltid :-) Begge bjeffer for å varsle og Gandhi har mest vaktinnstinkt av våre to. Da han var rundt året fikk det utslag som at han bjeffa voldsomt og helst vil følge etter skiløpere, joggere osv som kom overraskende på i skauen.


 

Også utenfor huset kunne dette være plagsomt, fordi Gandhi trodde hele rekkehusområdet var hans oppgave å passe. Han varsla derfor på naboer som gikk ut eller inn av dører/biler osv. Ved to års alder var dette problemet så godt som ikke eksisterende. Naboer meldte fra med overraskelse og tilfredshet i stemmen at, "jammen har ikke bikkjene deres blitt rolige også" :-) Det er stor forskjell på å ha to hunder rundt 2 år og det å ha to hunder rundt 1 år, så til alle der ute med unghund utfordringer: "fortvil ikke og ha tålmodighet med de små englene deres, for snart vil all jobbinga og rosen du gir dem gi resultater!"

 

 

Gandhi bjeffer sjeldnere og stort sett bare for å varsle og har han bestemt seg er han vanskelig å avlede. For andre sinnstemninger uler han og høres ut som en sjimpanse :-) Mandelas vaktinnstinkt har alltid vært enklere å avlede. Mandela bjeffer imidlertid ved passering av andre hunder, noe Gandhi ikke gjør. Årsaken til at Mandela gjør dette, samt drar kraftig i båndet, er usikkerhet. Om han får hilse på den andre hunden kan han ofte roe seg ned.

 


Vi har jobba mye med dette og i dag passerer vi andre hunder uten problemer om vi klarer å være i forkant av situasjonen og oppnå kontakt med han.
Hundene er jo heldigvis ikke maskiner. Det som går bra den ene gangen, gjør ikke alltid det den neste, men Gandhi ser ut til å fungere OK sammen med de fleste hunder om han får gå løs. I bånd knurrer han mot andre hanner.

 

Mandela har høy haleføring og kan oppfattes som provoserende også pga. bjeffing. Noen hunder gjør derfor utfall når de passerer Mandela, men ikke når de passerer Gandhi. Mandela har aldri vært "tøff" mot andre hunder når han har fått hilse og fungerer godt uten bånd. Han kan nok bli litt mobbeoffer for hunder som merker at han er usikker og har behov for å markere seg litt, dette har aldri vært tilfelle med Gandhi.